En tid for alt!

Forkynneren 3, 1-8: "alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp, en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge, en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse, en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være, en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste, en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale, en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred."

Denne turen handler ikke om hat, å rive ned, tie noe ihjel eller sørge. Vi har allikevel kjent på sorgen og smerten over å være vitne til livets grusomheter. Vi har kjent på menneskenes brutalitet, men også viljen til å gjøre godt, bygge opp, elske.

Som nykommer kjente jeg i dag at verden plutselig ble stor. Vond. Og nær. Jeg har kjent på kontrasten i å besøke barn av prostituerte der de sterkeste historier blir fortalt, for deretter å prøve å glede seg over fellesskapet med våre indiske venner på en flott restaurant. Gleden over å få sydd to punjabier til en svimlende lav sum av 300 rupi (tilsvarende 40 nok) forsvinner som dugg for solen når vi hører at kvinnene i Red Light District selger kroppen sin for 10 rupi (80 øre), ofte med barna sovende under sengen.

Disse barna har vi vært sammen med i dag, på dagsenteret der Dr. Ruby og hennes lille stab gir dem mat, stell, undervisning og omsorg. Vi har spist sammen med barna, sunget og tøyset og lekt. Tross den brutale verden disse 3 åringene lever i har de allikevel en glød i øynene, dansebevegelser som går oss vaklevorne en høy gang og pågangsmot som vi bare kan strekke oss etter. Ildsjelene som jobber her har store hjerter for barna og lærer dem gjennom omsorg og oppdragelse noen av de tingene som vi ofte kan ta som en selvfølge hos våre barn.

Reisen fortsatte. Gjennom travle gater kjørte Binus trofaste Jeep oss til Good Sheperd Homes "Transision home"her i Pune. 9 nydelige gutter og jenter med opprinnelse fra slummen og Red Light District bor her og får mulighet til å lære grunnleggende ferdigheter som språk, renslighet, hygiene, og lesing/skriving før de skal videre til et av familiehjemmene som Binu og Mano og Good Shepherd Homes driver. Hearts of Mercy har truffet disse barna før og gjensynsgleden var stor! Det har vært en fantastisk ettermiddag med sang, kreativ historie og tegnestund, og til slutt en rørende avslutning der barna selv var med og velsignet og ba for alle i Hearts of Mercy. En stund med optimisme, glede, pågangsmot og fellesskap.   

Denne dagen har det vært tid til å bygge. Vi har tatt oss tiden til å gråte. Det har vært mye tid til å le, tid til å danse. Vi har tatt hverandre i favn, hatt tid til å bevare. Det har vært tid til å sy sammen, vi har førsøkt å tie og har helt garantert hatt tid til å tale. Tid til å elske, tid til å skape bittelitt fred i en vond verden.

Det er en tid for alt.

noen bilder

En våt start i Pune...

Nykommeren i hønseflokken skal nå fortelle om sitt aller første møte med landet i det fjerne Østen, en verden som er så fjern fra Skien som vi bare kan komme...

Hva lukter India..? Noen land lukter urter, høyfjell, solkrem og hav. Andre har en udefinerbar stemning som bruker litt tid på å bli kjent med luktesansen. India lukter....fuktig. Gammeldags. Fremmed. Eksotisk. Spennede. Litt skremmende.

Etter en laaaang flyreise der de fleste var overbevist om at vi hadde fått gnagsår på de formfulle deler av bakparten, var vi innom hotellet for å sette ny indisk rekord i dusjing og lynsminke. Høylytte hilsninger på gangen fortalte oss at våre gode venner Manno og Binu var meget glade for å se jentene igjen!

Mano og Binu tok oss med til Hi Fashion for å ta ut stoff til våre utvalgte punjabier. Og det var der, da vi gikk oss fullstendig vill i Punes travle gater (med livet som hederlig innsats i den villeste trafikken på denne siden av østkanten) at nykommeren merket det. Det slo ned som et lyn, lignende det som flerret over den svarte himmelen: DETTE ER INDIA ! Pøsende regn, buldrende torden, intens tuting fra biler og rickshaws, røkelse og grillos, søle og slum, blinkende neonlys og fargerike drakter, kastemerker og hvite tenner fra mørke smug, nysgjerrige blikk fra folk som søkte ly mot uværet mens høneflokken fra Det Barske Nord hviner mot naturkreftene. Kaos. Glede. Lykke. Forundring.

Da de druknede kattene entret stoffbutikken, ble vi med et trylleslag forvandlet til dronninger. Samtlige menn (de var mange, og hva gjør så mange menn i en butikk som selger damekjoler?? De tjener nok en liten slant til livets opphold som så mange andre i dette landet) gjorde sitt ytterste for å vise oss sitt rike utvalg og (heldigvis) variasjon i størrelser. Vi ser det i butikken, vi ser det på hotellet: Alle som jobber der gjør sitt absolutt beste for å gjøre vårt opphold til en spesiell hjertevarm opplevelse! Vi føler oss veldig velkommen.

Nytelse gjennnom mat, felleskap gjennom måltider, er en viktig del av den indiske kulturen. Vi følger den så gjerne og har i aften, på vårt første restaurantbesøk, kommet med de mest kreative utsagn når ganene fylles med de lekreste munnfuller.

Nå er det straks natta for slitne mercynaries - vi legger bena høyt og folder hender og englevinger, takker vår Skaper for den vellykkede reisen og lukker våre øyne små i spenning på hva morgendagen bringer. Vi sender hilsener i natten til alle våre kjære der hjemme og kan forsikre dere om at joda, vi har det minst like bra som vi hadde håpet på.

Stor svett klem fra Torild frubever, moneyboss Miss Mona, ypperstesjef Lise, morgenmøtegeneral May Linda, mammarazzi Anna Karin, godteriansvarlig Sylvia, og sist men ikke minst Hearts of Mercys aktiviteter på sparket-koordinator Kristine...