Mange tanker har jeg gjort meg i forkant av denne reisen; sterk forberedelse på det aller verste - jeg skulle bare visst...
Dagen var fullbooket fra tidlig til kveld: Red Light District, slumbesøk og avslutning på Transsion Home. Sekkene ble pakket med aktiviteter og norsk sjokolade til ventende barn. Jeg var spent, men grudde meg også på møtet med de aller svakeste.
Gatene var som de er i India; fulle av mennesker overalt. Etter hvert som vi gikk så jeg mange mennesker i nød; skitne med blikk som vitnet om alt annet enn fred i sinnet. Vi var på vei til Sheila som gjør noe for dem som kanskje møtes med mest fordømmelse av alle; nemlig de prostituerte. Halvveis opp trappene møter vi ei sliten liten dame som nikker såvidt før hun går videre. Vel oppe i skjønnhetssalongen får vi høre litt om arbeidet som legges ned for de stakkars kvinnene, og inn døren kommer kvinnen vi nettopp møtte sammen med en nydelig eldre dame i hvit punjabi. Det ble et sterkt møte med to som bar på mye vondt; syke og nedbrutte måtte de likevel tjene til livets opphold. May-Linda ba for hver og en av dem og det var så overveldende å se tårene som rant. Den eldre kvinnen var veldig syk og slet med store smerter og hun bar blikket til en som hadde gitt opp alt.
Senere dro vi videre til Punes største slum og der fikk jeg et møte jeg aldri kommer til å glemme. Vi traff fantastiske Helen; ei gammel dame som vier sitt liv til barna i slummen. Det er blant andre hun som frivillig sørger for at barn som opplever omsorgssvikt og overgrep blir tatt hånd om og kanskje er så heldige å komme til et trygt og godt sted. Hun fortalte at hun hadde arvet et skur der hun kunne ha barna og dit ville hun ta med oss. Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd å bli tatt så godt imot av noen; vi var som julenisser på julaften. Barna stimlet rundt oss og ville prate, holde oss i hendene, stille spørsmål og fortelle om seg selv. Vi plasserte oss inne i et bitte lite skur laget av blikk og de som ikke fikk plass inne stilte seg opp utenfor. Hvor enn jeg plasserte øynene var det et par brune øyne som lette etter mine; så stort behov for å bli sett. Vi delte ut litt av det vi hadde og gikk ut for å hilse på alle. Der snakket jeg med mange barn, men la etter hvert merke til en gutt på ca 10 år som hele tiden stod ved min side. Han snakket lite engelsk, men jeg skjønte han ville meg noe...Han dro meg videre oppover i slumområdet; forbi søppel, søle og avføring helt til vi nesten var på toppen. Der står mor, søster og en eldre bror som han stolt ville vise meg. Han var så glad for det han hadde; ingenting etter vår målestokk, men alt for ham.
Jeg må si det var dette som grep meg aller sterkest; verdighet, det var det han hadde. Selv om han ikke eide stort så er det glede og det er håp. Det er stor nød og vi kan gjøre en liten forskjell; det er det denne gutten har opplevd, at noen bryr seg... Sammen må vi sørge for at flere mennesker kan leve med respekt for seg selv. Mennesker som Helen sammen med Good Shepard Homes er de som er der, de som ser, som kan gjøre den lille forskjellen slik at flere får muligheten til verdighet.
Sist, men ikke minst fikk vi også denne dagen møtt små som var på vei utfor stupet om det ikke var for at noen så dem når de trengte det som mest. Transsion Home er et sted der barn i akutt nød blir plassert i påvente av å komme på barnehjem. For tiden er det ni barn der og en av dem er Ardi. Han fant de i slummen vi nettopp besøkte og er nå verdens tryggeste gutt som delte sine drømmer om å bli ingeniør.
Disse møtene er sterke, med barna og ikke minst med de flotte voksne som er der for dem. Så store behov... Jeg kan bli maktesløs når jeg tenker på det, men nå ser jeg det hjelper. Det lille du og jeg kan gi, det går til dem som trenger det, og det kommer frem. Jeg er så takknemlig for at nettopp jeg fikk denne muligheten; det har åpnet mine øyne mer enn noen gang. Ja, vi kan!
Elisabeth Brekke
