Bilder i natten...

En lang dags ferd mot natt...Her får dere blinkskudd fra gårsdagen i Red Light District og Transision Home, og dagens gyldne øyeblikk med utdeling av armbånd laget av barna i Åpen Barnehage - gitt til ungdommer i Good Shepherd Homes i Talagon. 

En tid for alt!

Forkynneren 3, 1-8: "alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp, en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge, en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse, en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være, en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste, en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale, en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred."

Denne turen handler ikke om hat, å rive ned, tie noe ihjel eller sørge. Vi har allikevel kjent på sorgen og smerten over å være vitne til livets grusomheter. Vi har kjent på menneskenes brutalitet, men også viljen til å gjøre godt, bygge opp, elske.

Som nykommer kjente jeg i dag at verden plutselig ble stor. Vond. Og nær. Jeg har kjent på kontrasten i å besøke barn av prostituerte der de sterkeste historier blir fortalt, for deretter å prøve å glede seg over fellesskapet med våre indiske venner på en flott restaurant. Gleden over å få sydd to punjabier til en svimlende lav sum av 300 rupi (tilsvarende 40 nok) forsvinner som dugg for solen når vi hører at kvinnene i Red Light District selger kroppen sin for 10 rupi (80 øre), ofte med barna sovende under sengen.

Disse barna har vi vært sammen med i dag, på dagsenteret der Dr. Ruby og hennes lille stab gir dem mat, stell, undervisning og omsorg. Vi har spist sammen med barna, sunget og tøyset og lekt. Tross den brutale verden disse 3 åringene lever i har de allikevel en glød i øynene, dansebevegelser som går oss vaklevorne en høy gang og pågangsmot som vi bare kan strekke oss etter. Ildsjelene som jobber her har store hjerter for barna og lærer dem gjennom omsorg og oppdragelse noen av de tingene som vi ofte kan ta som en selvfølge hos våre barn.

Reisen fortsatte. Gjennom travle gater kjørte Binus trofaste Jeep oss til Good Sheperd Homes "Transision home"her i Pune. 9 nydelige gutter og jenter med opprinnelse fra slummen og Red Light District bor her og får mulighet til å lære grunnleggende ferdigheter som språk, renslighet, hygiene, og lesing/skriving før de skal videre til et av familiehjemmene som Binu og Mano og Good Shepherd Homes driver. Hearts of Mercy har truffet disse barna før og gjensynsgleden var stor! Det har vært en fantastisk ettermiddag med sang, kreativ historie og tegnestund, og til slutt en rørende avslutning der barna selv var med og velsignet og ba for alle i Hearts of Mercy. En stund med optimisme, glede, pågangsmot og fellesskap.   

Denne dagen har det vært tid til å bygge. Vi har tatt oss tiden til å gråte. Det har vært mye tid til å le, tid til å danse. Vi har tatt hverandre i favn, hatt tid til å bevare. Det har vært tid til å sy sammen, vi har førsøkt å tie og har helt garantert hatt tid til å tale. Tid til å elske, tid til å skape bittelitt fred i en vond verden.

Det er en tid for alt.

noen bilder

En våt start i Pune...

Nykommeren i hønseflokken skal nå fortelle om sitt aller første møte med landet i det fjerne Østen, en verden som er så fjern fra Skien som vi bare kan komme...

Hva lukter India..? Noen land lukter urter, høyfjell, solkrem og hav. Andre har en udefinerbar stemning som bruker litt tid på å bli kjent med luktesansen. India lukter....fuktig. Gammeldags. Fremmed. Eksotisk. Spennede. Litt skremmende.

Etter en laaaang flyreise der de fleste var overbevist om at vi hadde fått gnagsår på de formfulle deler av bakparten, var vi innom hotellet for å sette ny indisk rekord i dusjing og lynsminke. Høylytte hilsninger på gangen fortalte oss at våre gode venner Manno og Binu var meget glade for å se jentene igjen!

Mano og Binu tok oss med til Hi Fashion for å ta ut stoff til våre utvalgte punjabier. Og det var der, da vi gikk oss fullstendig vill i Punes travle gater (med livet som hederlig innsats i den villeste trafikken på denne siden av østkanten) at nykommeren merket det. Det slo ned som et lyn, lignende det som flerret over den svarte himmelen: DETTE ER INDIA ! Pøsende regn, buldrende torden, intens tuting fra biler og rickshaws, røkelse og grillos, søle og slum, blinkende neonlys og fargerike drakter, kastemerker og hvite tenner fra mørke smug, nysgjerrige blikk fra folk som søkte ly mot uværet mens høneflokken fra Det Barske Nord hviner mot naturkreftene. Kaos. Glede. Lykke. Forundring.

Da de druknede kattene entret stoffbutikken, ble vi med et trylleslag forvandlet til dronninger. Samtlige menn (de var mange, og hva gjør så mange menn i en butikk som selger damekjoler?? De tjener nok en liten slant til livets opphold som så mange andre i dette landet) gjorde sitt ytterste for å vise oss sitt rike utvalg og (heldigvis) variasjon i størrelser. Vi ser det i butikken, vi ser det på hotellet: Alle som jobber der gjør sitt absolutt beste for å gjøre vårt opphold til en spesiell hjertevarm opplevelse! Vi føler oss veldig velkommen.

Nytelse gjennnom mat, felleskap gjennom måltider, er en viktig del av den indiske kulturen. Vi følger den så gjerne og har i aften, på vårt første restaurantbesøk, kommet med de mest kreative utsagn når ganene fylles med de lekreste munnfuller.

Nå er det straks natta for slitne mercynaries - vi legger bena høyt og folder hender og englevinger, takker vår Skaper for den vellykkede reisen og lukker våre øyne små i spenning på hva morgendagen bringer. Vi sender hilsener i natten til alle våre kjære der hjemme og kan forsikre dere om at joda, vi har det minst like bra som vi hadde håpet på.

Stor svett klem fra Torild frubever, moneyboss Miss Mona, ypperstesjef Lise, morgenmøtegeneral May Linda, mammarazzi Anna Karin, godteriansvarlig Sylvia, og sist men ikke minst Hearts of Mercys aktiviteter på sparket-koordinator Kristine... 









 

Dagen da vi overrasket India!

Vi hadde store forventninger til dagen i Chennai. Den ene slummen som vi har besøkt et par ganger tidligere, brant for noen månder siden og vi ønsket å dele ut ris til de som hadde mistet alt de eide. Det var 450 husstander i slummen som vi skulle ordne ris til. Til sammen var det ett og et halvt tonn som skulle pakkes i 3 kg poser for å deles ut i slummen. Da dette skulle planlegges med Freddy og Daisy, som driver arbeidet vi er en del av her i Chennai, hadde de nok liten tro på at vi ville rekke å pakke så mye ris på en dag:)

Det var før de hadde sett norske vikinger i arbeid......Sylvia, Elisabeth, Kristine og Mona gikk løs på oppgaven med stor iver og et stort ønske om å vise indere hvordan effektivt arbeid skulle utføres:) Med hjelp fra tre menn til å knyte poser klarte de å pakke all risen på 1.5 time!!!!!!! Det imponerte virkelig inderne!

De hadde så liten tro på at vi skulle klare dette, så organiseringen for utdeling var ugjort; dessverre så rekker vi ikke å være med på det ( all risen ble pakket og er klar for utdeling i slummen).

Vi fikk likevel en tur innom slummen for å se hvilke skader brannen hadde gjort, og det var trist å se! Men også der ble vi så godt mottatt og møtte stor gjestfrihet og glede. Elisabeth ble til og med tilbudt mat av ei dame i slummen. Det tilbudet kunne hun jo ikke ta i mot, men ble satt ut av gavmildheten fra folk som ikke eier noenting.

Mens de fire pakket ris, var Lise og May Linda på besøk i slumkirken. Vi var invitert med på et bønnemøte der. Det ble et veldig sterkt møte og mange kom til oss med ønske om forbønn. Til sammen fikk vi be for ca 20-30 mennesker og mange fortalte om veldig vanskelige liv. Flere bodde på gata og visste ikke hvordan de skulle skaffe neste måltid.

På kvelden var vi sammen med barna på barnehjemmet Recue and Restore. Mange husket sangen vi lærte dem i fjor og som den gang sang vi og hygget oss sammen. Vi ønsket å spandere mat på dem denne kvelden og som sist gang ønsket de seg mat fra KFC. Etter å ha spist sammen med barne avsluttet vi det siste oppdraget vårt her i India. Nå er det noen innkjøp som gjenstår før vi setter kursen hjem i morgen kveld.

Vi er veldig taknemelige av og igjen ha fått bekreftelse på at det finnes mennesker i verden som gjør en stor forskjell for de fattige og lidende; og vi vet at det arbeidet vi gjør har stor nytteverdi. Det er både med sorg og glede vi nå forlater de flotte menneskene og alt vi har opplevd her i India; i morgen er det hjem!

Santvana !!

Vi har vært for å besøke Dr.Edwards og barnehjmmet hennes Santvana. Vi gleder oss alltid til å komme hit-varmere, rausere og klokere dame skal du leite lenge etter!! Det er 34 barn her på Santvana i Pune, og latteren runget i salen hvor vi sang, perlet og lekte med dem. Så mange skjebner, men så mye håp og glede. Hjertet til Dr.Edwards favner om de undertrykte og de som folk ser på som søppel i samfunnet-HiV og aids syke barn, barn av prostituerte og andre unge og voksne som har blitt solgt til sexslaver eller har blitt lurt inn i dette yrket fra ung alder. Kristine som er med for første gang fikk en helt spesiell opplevelse med en av jentene på dette barnehjemmet.

Sonu er en aids syk 14 årig jente som kom til Santvana i januar 2011. Da ble hun reddet ut av et hardt liv på gatene i Mumbai der hun ble misbrukt og smittet med HiV fra ung alder. Jeg trodde hun kanskje var rundt 30 år der hun kom mot meg i skerf og vinterjakke i 30 varmegrader. Jeg ble selvfølgelig forskrekket over hvilke spor livet og sykdommen hadde satt. Hun var så ivrig på å snakke med meg om mine fremtidstanker og favoritt ting jeg likte å gjøre-en enorm omtanke for meg , selv om hennes fremtidsutsikter ikke var de lyseste !! Hun var ikke bitter og utakknemlig over hvilke kort hun har fått udelt i livet-nei Sonu bar en enorm glede over simpelthen å få være trygg, ikke frykt for misbruk og vold, men få være en del av en stor familie som elsker og verdsetter henne for den hun er. Vi vet ikke hva vi har før vi har mistet det er det mange som sier- vel jeg vil ikke sitte å vente på at mine skal bli mistet før jeg setter pris på dem og livet mitt!! Med det mener jeg ikke å gå hjem å degge seg selv mer, men at livet er skjørt, urettferdig og kort her på jord, så la oss gjøre en forskjell mens vi kan!! Gjennom Hearts of Mercy er det lett å bry seg og respondere på slike opplevelser. Jeg kommer til å bære Sonu i hjertet mitt for alltid! Reisen er ennå ikke over og vi er nå kommet til Chennai her vi skal være med på slumbesøk og barnehjems arbeid i morgen. Jeg er i forventning til hva som kommer.

Hilsen Kristine

Bilder fra Slummen og Transission Home

Litt strømbrudd må vi regne med i India, så derfor ble det kun to bilder som kom med i forrige innlegg. Her kommer bildene som hørte til Elisabeth sin blogg!