Nok en dag har etset seg inn i hukommelsen, vi skal nok ta
den fram i tider der vi kjenner oss umotiverte, slitne, skitne og trøstesløse.
Nok en dag der vi har kjent på samhold, fellesskap og håp – i et område der vi
ikke trodde slikt kunne finnes.
Freddy og Daisy, to gode venner som jobber i Ungdom i
Oppdrags Rescue and Restore team her i Chennai, har vist oss rundt i slummen i
dag. Vi har vært i to deler av slummen, og tilsynelatende var den første delen
bedre enn den andre, med sine murvegger, vinduer og dører. Men ingen av husene
har tak, og alle i slummen må sove på gata når det er regn eller storm for da
er det farlig å være inne. Det nærmer seg regntiden i Chennai, og stormene kan
være voldsomme.
I den andre delen av slummen er det bambusblader til tak, og
presenning som vegger. Gatene er hardtrampet jord, det er et tjern i nærheten
men vannet kan ikke brukes fordi det er forurenset og fullt av slanger. Freddy
drømmer om å få en egen brønn så det er lettere tilgang til vann. Jentene i
Hearts of Mercy som besøker denne delen hvert år sier det er mer ryddig enn
tidligere. Folk har tatt mer ansvar for sine omgivelser. Denne slummen har ca
400 familier, totalt ca 1600 innbyggere, nyfødte som gamle.
Tross sine 10 kvadratmeter, lappetepper av presenninger og
filler, manglende senger og skitne jordgulv har samtlige hus sitt eget tv. De
kommer fra et politikervalg for to år tilbake, der innbyggerne ble lovet sitt
eget tv hvis de stemte på riktig mann. Dette året har de blitt lovet kjøleskap,
blender og elektrisk vifte. De har strøm, et virvar av ledninger som krysser
hverandre og tjuvkobles, og en liten gnist kan føre til store katastrofer med
de tørre bambusbladene de dekker husene med.
For to år siden ble den fattigste delen av slummen rammet av
en slik storbrann. Heldigvis var det få som døde, men mange ble husløse og det
lille folk hadde gikk opp i røyk. Husene har sakte men sikkert blitt bygd opp
igjen. Myndighetene har lovet å hjelpe til men det har ikke skjedd. Hearts of
Mercy har gitt penger til Freddy og Daisys team så vi kan hjelpe til å bygge
opp de husene som mangler tak og vegger. Og pengene rekker langt! Vi har i dag
vært med og kjøpe bambusstokker til vegger og blikktak, bibler og veggbilder
til 10 hus.
Freddy og Daisy har brukt tre år på å få innpass hos
befolkningen i denne slummen. Det er mye organisert kriminalitet her. Freddy
har sakte men sikkert fått en tillit hos de lokale. Gjennom penger fra Hearts
of Mercys givere har vi kjøpt et hus som de nå har pusset opp og driver
førskole, gudstjenester, ungdomssamlinger og andre arrangementer.
Mange slummer her i Chennai har satt en grense på seks år
før innbyggerne må flytte ut. Noen ganger bestemmer myndighetene at slummer
rives for å bygge nye hovedveier. Denne slummen er foreløpig ikke truet med
nedleggelse, og innbyggerne kan bo så lenge de vil. Men de som bor her er
allikevel redde for å kastes ut av myndighetene. For en tid tilbake gikk de
sammen til en av de mest trafikkerte veiene, satte seg rett i veibanen og
nektet å flytte seg før noen hørte på dem og lovte at det ikke skulle skje noe
med hjemmene deres. Politiet kom og fikk dem bort fra trafikken, men lovte å
snakke med myndighetene.
Det er kveld i
Chennai. Ungdommene har samlet seg til lovsang og bønn, de minste barna har
fått litt mat og blitt sendt ut etter en sangstund. Trommer spilles opp, barna
er skitne men har pene klær og skinnende smykker. Hvite tenner smiler mot oss,
de er nysgjerrige på disse rare damene som kommer for å synge med dem. Sjalet
over hodet, gang på gang, tid for bønn. Fremmed lukt kommer sivende inn fra
slummen på utsiden av kirken, middag stekes på gata i støvet. Mens noen er inne
og synger med ungdommene setter noen seg ned i mørket, gamle koner spør oss om
forbønn. Barna tuller og prater, vi forstår ikke språket men skjønner at de vil
leke gjemmelek med hånden vår. Det er et yrende liv, hundene går løs blant
husene og nyfødte barn ligger i armene til de unge mødrene sine. Mange er syke,
alle er fattige, men det er fantastisk fellesskap som vi bare kan beundre. De
tar vare på hverandre. Oppdrar hverandres barn. De er ikke ensomme. De lever.
Når tiden er inne for å dra, følges vi av dusinvis med barnehender, de veileder
oss i mørket gjennom slummen og ut til gaten der bilen venter. Vi blir
velsignet på veien, og de ber oss på sitt stotrende engelsk om å huske på dem
når vi kommer hjem. Det ønsket er ikke vanskelig å holde.
