Siste dag i Pune!

Jentene i Hearts of Mercy har sin egen Moder Theresa her i Pune. Hun heter Dr. Edwards og er en fascinerende dame – hun er en sterk, stødig, vis og varm aldrende ildsjel. Hun kaller seg ”retired”- ikke i pensjonistbetydningen av ordet men engelsk for å ”få nye hjul”, hun har aldri jobbet så mye som de siste årene.

Santvana barnehjem har 24 barn i alderen 5-19 år, barn som har sin fortid fra slummen og Red Light District. Staben til Dr. Edward jobber også med kvinnelige og mannlige prostituerte, og hjemløse barn ved jernbaneområdet i Pune. Det er sterkt å møte barna i Santvana, ikke bare fordi mange er foreldreløse men fordi flere av dem er hiv smittede og noen har utviklet aids.

En av jentene har gjort et helt spesielt inntrykk på oss. Hun er snart seksten, har utviklet aids og er døende. Hun kan ikke være på sykehuset, det er ikke mer å gjøre. Staben ved barnehjemmet pleier henne, hun bor på rom med noen andre jenter og vi ser at barna viser henne stor omsorg og kjærlighet. De ser døden i øynene, og kanskje noen ser sin egen også. Det må være en vanvittig skremmende følelse.

Denne jenta er så svak at hun knapt orker å snakke, knapt klarer å puste. Øynene er dype, alvoret er risset inn ansiktet hennes. Hvordan skal vi møte en slik jente? Skal vi spørre hvordan det går? Vi vet jo så inderlig vel svaret. Det slår oss som en slegge i magen når vi skal hilse på henne. Når hun ser på henne bryter vi nesten sammen i sorgen over at en så ungt liv skal ende så urettferdig brått. Vi klarer ikke si noe. Vi kan bare klare å se henne i øynene og smile til henne med det tryggeste blikket vi kan oppdrive.

Vi hadde forberedt en sang vi skulle lære barna. Men da vi sto der i sirkelen og skulle klappe i hendene og rope ”party!” var det med en diger klump i halsen da vi i bakgrunnen så at denne jenta klatret opp på ryggen til en fra staben for å komme ut av senga og nærmere oss. Det var nesten ikke til å bære.

Vi leste bok for barna. Om David og Goliat. Jeg satte meg i en stol ved siden av henne og lot henne se bildene før jeg viste barna. Hun ga meg et blikk som tegn på at hun var ferdig med hver side. Boka avslutter med at David, som en gang blir en stor konge, ønsker å lage en sang som forteller om hans Gud, hvor stor han er. Versene er skrevet i Salme 23, som lyder slik:

”Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. Bare godhet og miskunnhet skal følge meg alle mine dager og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider. ”

Da jeg snur meg og legger handa mi på jentas tynne kne idet jeg leser denne salmen, ser hun på meg. Jeg aner ikke hva hun tenker. Tiden står stille. Men jeg håper hun fikk et glimt av den evighet og godhet som snart venter henne i himmelriket, og at vi kunne gi henne velsignelse på veien. Jenta fikk boka av oss etterpå. Da hun la seg etter samlingsstunden, etter å ha prøvd å tegne litt sammen med de andre barna, så jeg at boka var lagt pent ved siden av henne. Hun sov tungt da vi dro. Jeg håper hun får en fredelig og smertefri siste reise.