Vi har i dag vært virkelig i felten, og kommet tett på ett
av prosjektene vi støtter. Nærmere den brutale delen av Indias nød kommer vi
nok ikke, inntrykkene er sterke, spesielt for de som er her for aller første
gang. Vi spaserte gjennom en del av slummen, på vei til Red Light Area der det
bor og arbeider mange prostituerte. Vi skulle til et dagsenter drevet av Dr.
Ruby, der barn under skolealder får undervisning, mat , stell og omsorg. En
kjærkommen pause fra brutale opplevelser når de må være med moren på jobb. Barn
fra Bakken barnehage i Skien har hatt omvendt julekalender til Hearts of Mercy,
og vi har gledet oss til å gi bort disse flotte lekene, tegnesaker, klær og
spill.
Nancy forteller:
”Vi gikk gjennom
smugene. Det luktet vondt, søppel. Mange
unge jenter sto i grupper, det var menn overalt. Jeg spurte ”er det et
hus, er det noen som bor der?” og pekte. Det var to menn oppå noe som lignet et
tigerbur, med jernstenger. Mange av disse husene burde vel ha vært rivd? Jentene
smilte. De virket fornøyde. Det er rart. ”Hvordan kan de ha en slik utstråling
når de er en del av en slik virkelighet”, spurte jeg meg selv. Alle så på oss.
Jeg passet på veska mi, men følte meg aldri redd.
Trappen opp til
barnesenteret i andre etasje var mørk, det var fuktig og kjølig, ledningene
hang fra taket. Inni den knøttlille leiligheten var det mange mennesker stuet
sammen. Det var latter, lek, sang. Barna virket så fornøyde! Det gjorde
inntrykk å se dem pakke opp gavene vi hadde med, noen av lekene hadde de aldri
sett før. Jeg fikk tatt et bilde av de som fikk Barbiedukka og bilen som barna
mine sendte med som gave. Det betyr mye for meg å vise dem når jeg kommer hjem.
Det største inntrykket
i dag var allikevel moren til den lille gutten som nå har flyttet til
barnehjemmet vi besøkte søndag. Hun sto alene på utsiden og ventet på oss, vi
hadde spurt om å få snakke litt med henne og hun ville vise oss hvor hun bodde.
Vi gikk opp en bratt, smal og mørk trapp til leiligheten hennes. Innenfor den
lille døra var et rom på bare 3 m2. Det var skittent og vått på murgulvet, men
ryddig ellers. Kasseroller, aviser, bager, speil og en pc var plassert i
hyller. En gammel dame satt der. Det var Jesusbilder over senga.
Jeg trodde aldri vi
skulle få være så heldig å treffe moren til denne gutten, byen her er jo så
stor. Hun var nydelig, utadvent, blid, pen, med en fantastisk utstråling! Det
er vanskelig å forstå at denne flotte unge kvinnen lever under slike vilkår.
Hun fortalte oss der vi sto 6 damer stuet inn i hennes lille bolig at hun er 27
år. Hun har vært i dette yrket i 10 år. Foreldrene hennes bor et annet sted.
Jeg husker jeg undret meg over hvor den lille gutten var når han var med moren
på jobb. Var han med den gamle damen? Satt han i trappen på utsiden?
Jeg føler meg rørt og
takknemlig over å få oppleve slik gjestfrihet. Og jeg har MANGE tanker om hvor
vanvittig heldige vi er hjemme. De siste dagene, og spesielt i dag, har jeg
sett med egne øyne hvor lite som skal til for å hjelpe så mye.
Silje forteller:
På morgenstunden i dag la jeg merke til bønnen som ble bedt om at vi
skulle bli berørte. Jeg visste at vi skulle til et spesielt sted, men ante ikke
at det skulle gripe meg på en slik måte.
Da vi gikk gjennom byen, kjente jeg meg engstelig, det var så mye
fremmed. Jeg tenkte ”her hører jeg
ikke hjemme”, jeg følte meg som en inntrenger. Da var det ekstra god å bli møtt
med en gjeng glade barn, som ropte ”namaste” (hei) med glade blikk og store
smil! Med denne velkomsten glemte jeg rent å ta av meg skoa. En liten jente kom
bort, hjalp meg av med dem, satte seg godt til rette på fanget. Og ble der. Det
var så godt å bare sitte der. Da jeg løftet blikket så jeg en jente med nydelig
kjole og gnistrende blikk. Hun hadde Downs Syndrom, og det berørte meg så
sterkt at det med ett ble vanskelig å puste. Jeg har jo også en i familien min
hjemme som er en helt spesiell og fin gutt. Akkurat som henne. Hun var ca 3 år,
stor og virket velutviklet og flott!
Jeg har jo hørt historier om hvordan disse barna lever. Men da Dr. Ruby
satte øynene i oss og fortalte om deres hverdag, ble det med ett virkelig. Jeg
ble virkelig grepet. Jeg fikk gåsehud, det gikk kaldt nedover ryggen på meg.
Men det føltes godt, på et vis. Da jeg kom ut til barna igjen, ble jeg funnet
av den samme jenta. De kaller oss ”Diddi” (tante). Vi satte oss ned, og jeg så
når barna fikk utdelt gavene at de er akkurat som alle andre små barn. De ler,
og krangler om leker. De gråter, de gir en klem og får en klem. Og jeg tenkte
at dette dagsenteret er som en grønn oase midt i alt dette røde.
På vei ut vinket vi til alle barna. Denne lille jenta som ”fant meg”
sendte slengkyss og vinket tilbake Hun får meg til å tenke på den lille jenta
mi hjemme. Jeg går sakte ned den smale trappa igjen, tårene renner. Jeg tar på
solbriller så ingen skal se. Vel nede ser jeg på telefonen, jeg har fått
melding av nettopp min egen kjære jente hjemme. Kontrastene kunne ikke blitt
større.
Dr. Ruby sier at Gud ikke er
sluttens Gud, men Herre over begynnelser. Hjelp oss til å skape mange
begynnelser for disse trengende i tiden framover!
Torild-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar