Vel fremme i Pune i India.
Startet med at isen ikke kunne fjernes fra rullebanen på Torp og etter det har fredag den 13. prøvd så godt den kan, men ikke i nærheten tatt fra oss mot og reiseglede. Turen gikk først til Amsterddam, så til Abu Dabi, så til Bahrain, så til Mumbai og til slutt bil til Pune.
Vi har kjørt forbi alle rang av slum og etter en piruett i dusjen var dagen uten søvn i gang.
Min ekte første indiske lunsj i India ble for mine smaksløker fantastiske. Etter en liten samling drar vi med to biler til første besøk hos Dr.Edvards- som driver et barnehjem med 13 barn der 11 er HIV- positive. På veien til barnehjemmet fikk jeg se mennesker som dyrket grønnsaker og mange løshunder.
Den siste delen av veien er utrolig humpete og vi kjører forbi mange mennesker som smilte og vinket
Vi ble møtt av eldste gutten som viste veien til bakgården der alle barna stod pent oppstilt bak hver sin plastikk pult. De presenterer seg og noen av den er svært sjenerte, men de sprekker opp i herlige smil når vi smiler til dem.
Dr.Edvards kan fortelle at alle går på skole, men de ligger etter i utvikling fordi sykdommen de bærer gir de store utfordringer på fysisk og mentalt. Mange sliter med hepatitt og syfilis og tilegg til HIV smitten de bærer.
Det tar ikke lang tid før jeg blir minnet om at selv om man er født med en sykdom, vokser opp i fattighet, og mulighetene er meget begrenset, trenger dette ikke være et totalt hinder for resten av livet......
Talenter har de massevis av! Barne har flotte sangstemmer, er kreative og engasjerer seg.
En av guttene har tydelig sans for estetikk og bruker lang tid på bokmerkelaging med spesielt utvalgte stjerner, hjerter og bibelvers.
Barna forteller i munn på hverandre om ei jentene som er så flink til å tegne. De springer ivrig og henter tegneblokkene hennes og jubler når vi skryter av henne og sier at hun vil bli en stor kunstner eller fashion designer.
Her det håp for framtiden og hjertet mitt renner over av kjærlighet når de står og vinker oss av sted.
- Kristin-
