Vi i Hearts of Mercy takker for vår kjære blogger på denne turen, vi har kunnet konsentrere oss om andre oppgaver denne gang og det har vært til god hjelp!!!

Takk for en fantastisk tur til alle som har vært med, dette hadde ikke gått uten hver og en av dere damer!!

Takk til Torild (super bloggeren), Anne Kari (ivrig fotograf), Sylvia (godteri sjef) og Kristine (super entusiasten).

Vi er evig takknemlig for alle deres engagement og ivrigheten til å hjelpe og hjertet for de trengende vi har møtt i India.


Glad i dere alle sammen:)

Hilsen Lise, May Linda og Mona

bilder

Bilder fra de to siste dagene

Siste dag!

Dette er dagen da vi skal ta farvel for denne gang med dette helt spesielle landet. Vi gleder oss til å komme hjem til dere og har mye og fortelle!

I går var the Mercynary Crying Choir ute på oppdrag på landsbygda, vi pakket bandasjer for en koloni med spedalske som stadig trenger sårskift. Det var så vanvittig varmt! Men vi lette i arkivene våre og tryllet fram den etter gospellåten mektigere enn den andre. Et nydelig trestemt kor, ispedd noen lokale stemmer der staben på leprasenteret kjente igjen sangene… Vi pakket gasbind på reneste samlebånd, livet var herlig ;o)

Vi avsluttet gårdsdagen på Freddy og Daisys Rescue and Restore senter, et barnehjem med 29 gutter og jenter som har opprinnelse fra slummen vi har besøkt. En av guttene der har gjort et dypt inntrykk på oss alle. Han ble foret med alkohol av sin mor da han var baby, hun var rusmisbruker og tok seg ikke av ham. Da han kom til barnehjemmet for et år siden så de at han har en hjerneskade, og tross sine seks år fungerer kroppen hans som en treåring. Men for en livsglede! Og for en danserytme! Han virkelig frydet seg over instrumentene vi hadde med, og fikk med seg barneboken om Noah som vi leste fra. Bestemoren hans har fått tilbud om å bo på barnehjemmet, hun har vært rastløs som mange av de som bor i slummen er, men etter noen turer inn til byen har hun nå sagt at ”Jeg er ferdig med byen. Jeg vil bo her. ”

Når lyset forsvant, stjernene kom opp på himmelen og små og store sto sammen i sirkel og velsignet hverandre, kom ungdommene med et ønske om forbønn. De blir utsatt for krenkelser på skolen når de andre elevene finner ut at de kommer fra barnehjemmet, og de ber om styrke til å stå imot det vonde de opplever. Ungdommene har drømmer og ønsker for framtida, og det beste med disse drømmene er at de kan realiseres! Rescue and Restore senteret betaler utdannelsen deres, takket være penger fra blant annet Hearts of Mercys givere.

”Jeg vil love Herren til enhver tid, hans pris skal alltid være på min munn. Jeg søkte Herren, og han svarte meg, og fridde meg fra alt det som forferdet meg. De så opp til ham og strålte av glede, og deres åsyn rødmet aldri av skam. ”   Salme 34, 1,5,6.

Vi vil takke alle dere som har vært med oss på reisen, i bønn og tanker. Takk til våre elskede ektemenn som tar så godt vare på hus, hjem og barna våre. Takk til Svein Robin og andre ungdommer som samlet inn penger gjennom lotteri på Herkules. Takk til Jesper som overrasket oss med å gi alle pengene han ønsket seg til bursdagen.  Takk til små og store i Åpen Barnehage som har laget vennskapsbånd og verset ”En ring av gull” på sort stoff og gullmalte hender. Takk til dere alle som har bidratt med pengegaver, det kommer til stor nytte her nede!

Nå pakker vi kofferten, og vender snart nesa hjemover til det kalde nord. Vi gleder oss til å se dere, klemme dere, fortelle og sette pris på det fine vi har sammen med dere. Vi legger igjen en liten bit av oss alle her i India, med bønn og tanker til de som trenger oppmuntring i en hard hverdag.

Sees snart!

bilder fra de to siste dagene i Chennai

Onsdag- inntrykk i slummen

Nok en dag har etset seg inn i hukommelsen, vi skal nok ta den fram i tider der vi kjenner oss umotiverte, slitne, skitne og trøstesløse. Nok en dag der vi har kjent på samhold, fellesskap og håp – i et område der vi ikke trodde slikt kunne finnes.

Freddy og Daisy, to gode venner som jobber i Ungdom i Oppdrags Rescue and Restore team her i Chennai, har vist oss rundt i slummen i dag. Vi har vært i to deler av slummen, og tilsynelatende var den første delen bedre enn den andre, med sine murvegger, vinduer og dører. Men ingen av husene har tak, og alle i slummen må sove på gata når det er regn eller storm for da er det farlig å være inne. Det nærmer seg regntiden i Chennai, og stormene kan være voldsomme.

I den andre delen av slummen er det bambusblader til tak, og presenning som vegger. Gatene er hardtrampet jord, det er et tjern i nærheten men vannet kan ikke brukes fordi det er forurenset og fullt av slanger. Freddy drømmer om å få en egen brønn så det er lettere tilgang til vann. Jentene i Hearts of Mercy som besøker denne delen hvert år sier det er mer ryddig enn tidligere. Folk har tatt mer ansvar for sine omgivelser. Denne slummen har ca 400 familier, totalt ca 1600 innbyggere, nyfødte som gamle.

Tross sine 10 kvadratmeter, lappetepper av presenninger og filler, manglende senger og skitne jordgulv har samtlige hus sitt eget tv. De kommer fra et politikervalg for to år tilbake, der innbyggerne ble lovet sitt eget tv hvis de stemte på riktig mann. Dette året har de blitt lovet kjøleskap, blender og elektrisk vifte. De har strøm, et virvar av ledninger som krysser hverandre og tjuvkobles, og en liten gnist kan føre til store katastrofer med de tørre bambusbladene de dekker husene med.

For to år siden ble den fattigste delen av slummen rammet av en slik storbrann. Heldigvis var det få som døde, men mange ble husløse og det lille folk hadde gikk opp i røyk. Husene har sakte men sikkert blitt bygd opp igjen. Myndighetene har lovet å hjelpe til men det har ikke skjedd. Hearts of Mercy har gitt penger til Freddy og Daisys team så vi kan hjelpe til å bygge opp de husene som mangler tak og vegger. Og pengene rekker langt! Vi har i dag vært med og kjøpe bambusstokker til vegger og blikktak, bibler og veggbilder til 10 hus.

Freddy og Daisy har brukt tre år på å få innpass hos befolkningen i denne slummen. Det er mye organisert kriminalitet her. Freddy har sakte men sikkert fått en tillit hos de lokale. Gjennom penger fra Hearts of Mercys givere har vi kjøpt et hus som de nå har pusset opp og driver førskole, gudstjenester, ungdomssamlinger og andre arrangementer.

Mange slummer her i Chennai har satt en grense på seks år før innbyggerne må flytte ut. Noen ganger bestemmer myndighetene at slummer rives for å bygge nye hovedveier. Denne slummen er foreløpig ikke truet med nedleggelse, og innbyggerne kan bo så lenge de vil. Men de som bor her er allikevel redde for å kastes ut av myndighetene. For en tid tilbake gikk de sammen til en av de mest trafikkerte veiene, satte seg rett i veibanen og nektet å flytte seg før noen hørte på dem og lovte at det ikke skulle skje noe med hjemmene deres. Politiet kom og fikk dem bort fra trafikken, men lovte å snakke med myndighetene. 

Det er kveld i Chennai. Ungdommene har samlet seg til lovsang og bønn, de minste barna har fått litt mat og blitt sendt ut etter en sangstund. Trommer spilles opp, barna er skitne men har pene klær og skinnende smykker. Hvite tenner smiler mot oss, de er nysgjerrige på disse rare damene som kommer for å synge med dem. Sjalet over hodet, gang på gang, tid for bønn. Fremmed lukt kommer sivende inn fra slummen på utsiden av kirken, middag stekes på gata i støvet. Mens noen er inne og synger med ungdommene setter noen seg ned i mørket, gamle koner spør oss om forbønn. Barna tuller og prater, vi forstår ikke språket men skjønner at de vil leke gjemmelek med hånden vår. Det er et yrende liv, hundene går løs blant husene og nyfødte barn ligger i armene til de unge mødrene sine. Mange er syke, alle er fattige, men det er fantastisk fellesskap som vi bare kan beundre. De tar vare på hverandre. Oppdrar hverandres barn. De er ikke ensomme. De lever. Når tiden er inne for å dra, følges vi av dusinvis med barnehender, de veileder oss i mørket gjennom slummen og ut til gaten der bilen venter. Vi blir velsignet på veien, og de ber oss på sitt stotrende engelsk om å huske på dem når vi kommer hjem. Det ønsket er ikke vanskelig å holde.

 

Tirsdag dag 5

På den store reisedagen fra Pune til Chennai fikk vi et anfall av kreativitet,

syng med - syng med!

Vi er damer i fra nord, reiser langt fra der vi bor,

vi lever... Fjerne Østen vil vi dra, hjelpe – det er det vi ska’

vi lever….

Mange inntrykk får vi her, fremmed mat og nye klær,

vi lever… Venner tar oss med på tur, nytter ikke å bli sur

vi lever…

For vår sak ja vi skal slåss, så lenge det går blod i gjennom oss!

 

Vi har kommet til Chennai, ryggen vår er ganske svai,

vi lever… Tar inn alt som vi får se, det får skje det som skal skje

vi lever…

Vi skal møte mange folk, og miss Mona er vår tolk,

vi lever… Godt humør er bra å ha, når ting ikke er så bra,

vi lever…

Bedre verden, vi skal slåss, så lenge det går blod igjennom oss!

Det er godt å møte de som vil hjelpe barn fordi

de lever… i en verden der de har lite mat og mor og far

de lever…

i et hjem der alle får kjærlighet og bedre kår.

de lever… går på skole, kan se fram til et liv i eget land

de lever…

For den retten skal vi slåss, så lenge det går blod i gjennom oss!

Det er fint å hjelpe til, du kan bli med hvis du vil!

vi lever… for å samle inn til de som gjør innsatsen fordi

de lever…

midt i fattigdom og nød, de gir varme, de gir brød,

de lever…. For å gjøre det de kan – se det nytter, det går an!

vi lever…

Hearts of Mercy - vi skal slåss, så lenge det går blod i gjennom oss!

Siste dag i Pune!

Jentene i Hearts of Mercy har sin egen Moder Theresa her i Pune. Hun heter Dr. Edwards og er en fascinerende dame – hun er en sterk, stødig, vis og varm aldrende ildsjel. Hun kaller seg ”retired”- ikke i pensjonistbetydningen av ordet men engelsk for å ”få nye hjul”, hun har aldri jobbet så mye som de siste årene.

Santvana barnehjem har 24 barn i alderen 5-19 år, barn som har sin fortid fra slummen og Red Light District. Staben til Dr. Edward jobber også med kvinnelige og mannlige prostituerte, og hjemløse barn ved jernbaneområdet i Pune. Det er sterkt å møte barna i Santvana, ikke bare fordi mange er foreldreløse men fordi flere av dem er hiv smittede og noen har utviklet aids.

En av jentene har gjort et helt spesielt inntrykk på oss. Hun er snart seksten, har utviklet aids og er døende. Hun kan ikke være på sykehuset, det er ikke mer å gjøre. Staben ved barnehjemmet pleier henne, hun bor på rom med noen andre jenter og vi ser at barna viser henne stor omsorg og kjærlighet. De ser døden i øynene, og kanskje noen ser sin egen også. Det må være en vanvittig skremmende følelse.

Denne jenta er så svak at hun knapt orker å snakke, knapt klarer å puste. Øynene er dype, alvoret er risset inn ansiktet hennes. Hvordan skal vi møte en slik jente? Skal vi spørre hvordan det går? Vi vet jo så inderlig vel svaret. Det slår oss som en slegge i magen når vi skal hilse på henne. Når hun ser på henne bryter vi nesten sammen i sorgen over at en så ungt liv skal ende så urettferdig brått. Vi klarer ikke si noe. Vi kan bare klare å se henne i øynene og smile til henne med det tryggeste blikket vi kan oppdrive.

Vi hadde forberedt en sang vi skulle lære barna. Men da vi sto der i sirkelen og skulle klappe i hendene og rope ”party!” var det med en diger klump i halsen da vi i bakgrunnen så at denne jenta klatret opp på ryggen til en fra staben for å komme ut av senga og nærmere oss. Det var nesten ikke til å bære.

Vi leste bok for barna. Om David og Goliat. Jeg satte meg i en stol ved siden av henne og lot henne se bildene før jeg viste barna. Hun ga meg et blikk som tegn på at hun var ferdig med hver side. Boka avslutter med at David, som en gang blir en stor konge, ønsker å lage en sang som forteller om hans Gud, hvor stor han er. Versene er skrevet i Salme 23, som lyder slik:

”Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. Bare godhet og miskunnhet skal følge meg alle mine dager og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider. ”

Da jeg snur meg og legger handa mi på jentas tynne kne idet jeg leser denne salmen, ser hun på meg. Jeg aner ikke hva hun tenker. Tiden står stille. Men jeg håper hun fikk et glimt av den evighet og godhet som snart venter henne i himmelriket, og at vi kunne gi henne velsignelse på veien. Jenta fikk boka av oss etterpå. Da hun la seg etter samlingsstunden, etter å ha prøvd å tegne litt sammen med de andre barna, så jeg at boka var lagt pent ved siden av henne. Hun sov tungt da vi dro. Jeg håper hun får en fredelig og smertefri siste reise.

Bilder i natten...

En lang dags ferd mot natt...Her får dere blinkskudd fra gårsdagen i Red Light District og Transision Home, og dagens gyldne øyeblikk med utdeling av armbånd laget av barna i Åpen Barnehage - gitt til ungdommer i Good Shepherd Homes i Talagon.