Dagen da vi overrasket India!

Vi hadde store forventninger til dagen i Chennai. Den ene slummen som vi har besøkt et par ganger tidligere, brant for noen månder siden og vi ønsket å dele ut ris til de som hadde mistet alt de eide. Det var 450 husstander i slummen som vi skulle ordne ris til. Til sammen var det ett og et halvt tonn som skulle pakkes i 3 kg poser for å deles ut i slummen. Da dette skulle planlegges med Freddy og Daisy, som driver arbeidet vi er en del av her i Chennai, hadde de nok liten tro på at vi ville rekke å pakke så mye ris på en dag:)

Det var før de hadde sett norske vikinger i arbeid......Sylvia, Elisabeth, Kristine og Mona gikk løs på oppgaven med stor iver og et stort ønske om å vise indere hvordan effektivt arbeid skulle utføres:) Med hjelp fra tre menn til å knyte poser klarte de å pakke all risen på 1.5 time!!!!!!! Det imponerte virkelig inderne!

De hadde så liten tro på at vi skulle klare dette, så organiseringen for utdeling var ugjort; dessverre så rekker vi ikke å være med på det ( all risen ble pakket og er klar for utdeling i slummen).

Vi fikk likevel en tur innom slummen for å se hvilke skader brannen hadde gjort, og det var trist å se! Men også der ble vi så godt mottatt og møtte stor gjestfrihet og glede. Elisabeth ble til og med tilbudt mat av ei dame i slummen. Det tilbudet kunne hun jo ikke ta i mot, men ble satt ut av gavmildheten fra folk som ikke eier noenting.

Mens de fire pakket ris, var Lise og May Linda på besøk i slumkirken. Vi var invitert med på et bønnemøte der. Det ble et veldig sterkt møte og mange kom til oss med ønske om forbønn. Til sammen fikk vi be for ca 20-30 mennesker og mange fortalte om veldig vanskelige liv. Flere bodde på gata og visste ikke hvordan de skulle skaffe neste måltid.

På kvelden var vi sammen med barna på barnehjemmet Recue and Restore. Mange husket sangen vi lærte dem i fjor og som den gang sang vi og hygget oss sammen. Vi ønsket å spandere mat på dem denne kvelden og som sist gang ønsket de seg mat fra KFC. Etter å ha spist sammen med barne avsluttet vi det siste oppdraget vårt her i India. Nå er det noen innkjøp som gjenstår før vi setter kursen hjem i morgen kveld.

Vi er veldig taknemelige av og igjen ha fått bekreftelse på at det finnes mennesker i verden som gjør en stor forskjell for de fattige og lidende; og vi vet at det arbeidet vi gjør har stor nytteverdi. Det er både med sorg og glede vi nå forlater de flotte menneskene og alt vi har opplevd her i India; i morgen er det hjem!

Santvana !!

Vi har vært for å besøke Dr.Edwards og barnehjmmet hennes Santvana. Vi gleder oss alltid til å komme hit-varmere, rausere og klokere dame skal du leite lenge etter!! Det er 34 barn her på Santvana i Pune, og latteren runget i salen hvor vi sang, perlet og lekte med dem. Så mange skjebner, men så mye håp og glede. Hjertet til Dr.Edwards favner om de undertrykte og de som folk ser på som søppel i samfunnet-HiV og aids syke barn, barn av prostituerte og andre unge og voksne som har blitt solgt til sexslaver eller har blitt lurt inn i dette yrket fra ung alder. Kristine som er med for første gang fikk en helt spesiell opplevelse med en av jentene på dette barnehjemmet.

Sonu er en aids syk 14 årig jente som kom til Santvana i januar 2011. Da ble hun reddet ut av et hardt liv på gatene i Mumbai der hun ble misbrukt og smittet med HiV fra ung alder. Jeg trodde hun kanskje var rundt 30 år der hun kom mot meg i skerf og vinterjakke i 30 varmegrader. Jeg ble selvfølgelig forskrekket over hvilke spor livet og sykdommen hadde satt. Hun var så ivrig på å snakke med meg om mine fremtidstanker og favoritt ting jeg likte å gjøre-en enorm omtanke for meg , selv om hennes fremtidsutsikter ikke var de lyseste !! Hun var ikke bitter og utakknemlig over hvilke kort hun har fått udelt i livet-nei Sonu bar en enorm glede over simpelthen å få være trygg, ikke frykt for misbruk og vold, men få være en del av en stor familie som elsker og verdsetter henne for den hun er. Vi vet ikke hva vi har før vi har mistet det er det mange som sier- vel jeg vil ikke sitte å vente på at mine skal bli mistet før jeg setter pris på dem og livet mitt!! Med det mener jeg ikke å gå hjem å degge seg selv mer, men at livet er skjørt, urettferdig og kort her på jord, så la oss gjøre en forskjell mens vi kan!! Gjennom Hearts of Mercy er det lett å bry seg og respondere på slike opplevelser. Jeg kommer til å bære Sonu i hjertet mitt for alltid! Reisen er ennå ikke over og vi er nå kommet til Chennai her vi skal være med på slumbesøk og barnehjems arbeid i morgen. Jeg er i forventning til hva som kommer.

Hilsen Kristine

Bilder fra Slummen og Transission Home

Litt strømbrudd må vi regne med i India, så derfor ble det kun to bilder som kom med i forrige innlegg. Her kommer bildene som hørte til Elisabeth sin blogg!

Overraskende møte med Punes største slum!

Mange tanker har jeg gjort meg i forkant av denne reisen; sterk forberedelse på det aller verste - jeg skulle bare visst...

Dagen var fullbooket fra tidlig til kveld: Red Light District, slumbesøk og avslutning på Transsion Home. Sekkene ble pakket med aktiviteter og norsk sjokolade til ventende barn. Jeg var spent, men grudde meg også på møtet med de aller svakeste.

Gatene var som de er i India; fulle av mennesker overalt. Etter hvert som vi gikk så jeg mange mennesker i nød; skitne med blikk som vitnet om alt annet enn fred i sinnet. Vi var på vei til Sheila som gjør noe for dem som kanskje møtes med mest fordømmelse av alle; nemlig de prostituerte. Halvveis opp trappene møter vi ei sliten liten dame som nikker såvidt før hun går videre. Vel oppe i skjønnhetssalongen får vi høre litt om arbeidet som legges ned for de stakkars kvinnene, og inn døren kommer kvinnen vi nettopp møtte sammen med en nydelig eldre dame i hvit punjabi. Det ble et sterkt møte med to som bar på mye vondt; syke og nedbrutte måtte de likevel tjene til livets opphold. May-Linda ba for hver og en av dem og det var så overveldende å se tårene som rant. Den eldre kvinnen var veldig syk og slet med store smerter og hun bar blikket til en som hadde gitt opp alt.

Senere dro vi videre til Punes største slum og der fikk jeg et møte jeg aldri kommer til å glemme. Vi traff fantastiske Helen; ei gammel dame som vier sitt liv til barna i slummen. Det er blant andre hun som frivillig sørger for at barn som opplever omsorgssvikt og overgrep blir tatt hånd om og kanskje er så heldige å komme til et trygt og godt sted. Hun fortalte at hun hadde arvet et skur der hun kunne ha barna og dit ville hun ta med oss. Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd å bli tatt så godt imot av noen; vi var som julenisser på julaften. Barna stimlet rundt oss og ville prate, holde oss i hendene, stille spørsmål og fortelle om seg selv. Vi plasserte oss inne i et bitte lite skur laget av blikk og de som ikke fikk plass inne stilte seg opp utenfor. Hvor enn jeg plasserte øynene var det et par brune øyne som lette etter mine; så stort behov for å bli sett. Vi delte ut litt av det vi hadde og gikk ut for å hilse på alle. Der snakket jeg med mange barn, men la etter hvert merke til en gutt på ca 10 år som hele tiden stod ved min side. Han snakket lite engelsk, men jeg skjønte han ville meg noe...Han dro meg videre oppover i slumområdet; forbi søppel, søle og avføring helt til vi nesten var på toppen. Der står mor, søster og en eldre bror som han stolt ville vise meg. Han var så glad for det han hadde; ingenting etter vår målestokk, men alt for ham.

Jeg må si det var dette som grep meg aller sterkest; verdighet, det var det han hadde. Selv om han ikke eide stort så er det glede og det er håp. Det er stor nød og vi kan gjøre en liten forskjell; det er det denne gutten har opplevd, at noen bryr seg... Sammen må vi sørge for at flere mennesker kan leve med respekt for seg selv. Mennesker som Helen sammen med Good Shepard Homes er de som er der, de som ser, som kan gjøre den lille forskjellen slik at flere får muligheten til verdighet.

Sist, men ikke minst fikk vi også denne dagen møtt små som var på vei utfor stupet om det ikke var for at noen så dem når de trengte det som mest. Transsion Home er et sted der barn i akutt nød blir plassert i påvente av å komme på barnehjem. For tiden er det ni barn der og en av dem er Ardi. Han fant de i slummen vi nettopp besøkte og er nå verdens tryggeste gutt som delte sine drømmer om å bli ingeniør.

Disse møtene er sterke, med barna og ikke minst med de flotte voksne som er der for dem. Så store behov... Jeg kan bli maktesløs når jeg tenker på det, men nå ser jeg det hjelper. Det lille du og jeg kan gi, det går til dem som trenger det, og det kommer frem. Jeg er så takknemlig for at nettopp jeg fikk denne muligheten; det har åpnet mine øyne mer enn noen gang. Ja, vi kan!

Elisabeth Brekke

Overveldende dag!!

Nå er klokka 24.15 og vi har ramla inn på hotellet vårt- ganske utslitt, men med mange fantastiske opplevelser friskt i minne!!!

For en dag dette har vært- vanskelig å oppsummere sånn helt på stående fot, så det kommer litt nå i de tidlige natterstimer og mer imorrra når inntrykkene har satt seg mer.

Etter en deilig frokost og pakking til en lang dag på farta satte vi kursen til-The Red Light Area-
dvs. horestrøket på godt norsk! Good Sheperd Homes har en fantastisk dame her som jobber med en liten skjønnhets salong der man kan komme å få litt pleie og stell for slitt og ingenting. Vi fikk møte to damer som brukte denne salongen for å få hjelp til å takle hverdagen sin. Det ble et sterkt møte med en håpløshet og maktesløshet samtidig som takknemligheten fylte rommet hvor vi satt sammen og ba for disse to som ønsket så gjerne at vi gjorde nettopp det for dem. Takknemlighet fordi at disse menneskene også blir sett og har noen som bryr seg om dem! To ganger i uka kan også barna komme hit mens mor arbeider. Vi kommer ikke til å glemme det utrolige arbeidet denne damesalongen driver.

Dette skulle bli starten på en lang dag med mange sterke inntrykk og masse glede over hva vi kan være med å bidra til!

Mer imorgen om resten av denne overveldende dagen.

Dag 3 - På veien "hjem" med et stopp ved elven- Ganges

På veien tilbake til Pune, som vi nå kaller "hjem", stoppet vi ved den hellige elven Ganges. Et yrende liv og sterke lukter førte oss gjennom markedet opp til den hellige gudens Shivas tempel. I India er det 12 templer for guden Shiva og et av dem lå nettopp her. Mennesker i alle klasser myldret rundt Ganges elven og tempelet. Noen satt i små grupper å utførte sine offerritualer, mens andre badet i det hellige vannet.
På markedet kjøpte vi en frukt som het rita og den skulle visstnok gjøre underverker med håret.... det gjenstår å se:-)

Vi er trøtte og slitne tilbake på hotellet, men veldig håpefulle. Vi ser at arbeidet som gjøres treffer mange og vi er så takknemlige for at vi har fått muligheten til å bety noe for mennesker som trenger det sårt.