Reiseblogg

Følg med oss på reisene våre her!

tirsdag 4. mars 2014

Her kommer flere bilder fra turen....

Bilder dere ser fra stranda med kamera i lufta, er en Bollywood inspilling som ble filmet. Stjernene på stranda ble nok Cecilie og Elisabeth og ikke Boolywood kjendisen !!!!!!!!- morsomt!

Kirken er St, Thomas Katedral- vi var i kirken og i gravkammeret. Apostelen Thomas ble drept i Chennai og gravkammeret hans er der!

Ellers er det bilder fra de siste dagene i dyreparken med Rescue and Restore barna- de ordnet med lunsj til oss i bananblader- ris og lammekjøtt!

-----en minnerik tur som vi aldri vil glemme-----




















fredag 21. februar 2014

Fredag 21.02.14


”For om fjellene viker og haugene vakler, skal min godhet aldri vike fra deg. Min fredspakt skal ikke vakle, sier Herren, som viser deg barmhjertighet. Du hjelpeløse og forblåste, som ikke finner trøst! Se jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer. Murtindene gjør jeg av krystaller og hele ringmuren av kostbare stener. Alle dine barn skal læres opp av Herren, stor blir freden for barna dine. ”                                                            

                                                                                                          Jesaja 54, 10-13


Det er helt utrolig å tenke på alle de skattene vi har fått på denne reisen.  Vi har lånt bort handa vår gjennom en hel dag i dyrehagen, barn som sjelden har fått kjenne på dette med sin egen familie. Vi har bidratt til halvparten av utgiftene til en sommerleir for 1000 barn midt i slummen. Vi har sunget og sunget, gode gamle gospelsanger – i bussen, på takterassen, på morgenmøter og på flyet. Vi har startet dagen med bønn om å bli berørt, og det har vi jammen blitt! Vi har kjent på samhold, omsorg og fellesskap i gruppa. Vi har hylt av latter på rickshaw – turer gjennom byen. Vi har hatt samtaler på sengekanten i stummende mørke. Vi har fått kjenne på gjestfrihet av de som inviterer oss inn til sin enkleste bolig. Vi har vært med å se hvordan smykker blir laget, og bidratt til å støtte utdannelsen til flere ungdommer ved å kjøpe varene de lager med stødig hånd.      

Hva slags skatter har da selv vi gitt? Som håpsformidlere har vi en stor oppgave i å støtte de som arbeider med prosjektene vi er en del av. Vi har brukt våre nådegaver i møtet med barn, unge, voksne, og gamle – ved å sette opp håret til de nydeligste kreasjoner, sette seg ned med innbyggerne i slummen og kommunisere med blikk og hender uten å kjenne hverandres språk. Ved å be - for dem og med dem. Ved å ta dem med på opplevelser de sjelden får mulighet til. Ved å betale for lønn og livsopphold til ildsjelene som bruker all kraft de har på å hjelpe andre.

Takk til familien våre, som lar oss oppleve denne delen av verden. Nå kommer vi snart hjem til dere! Takk til den rause og gode Dr. Edwards, og hennes stab på Santvana barnehjem og det de gjør på jernbanen. Takk til den ildfulle Dr. Ruby og hennes utrettelige arbeid i Red Light Area. Takk til alle som har sluppet oss inn i hjemmene sine. Takk til Binu og Mano, deres vanvittige innsats med Good Shepherd Homes. Takk til Freddy og Daisy for sin lune humor og engasjement for menneskene i slummen, som overgår vår fatteevne. Takk til hotellene som har gjort sitt for at vi har sovet godt, og holdt  oss sånn passelig friske. Takk til alle sjåførene og pilotene som har ført oss trygt fram til alle de stedene vi har vært. Men først og fremst takker vi Gud for at Han har gitt oss disse skattene, vi gleder oss til å ta dem med hjem og vise dem til dere hjemme.  

Sees i morgen!

Torild-

( vi legger inn flere bilder når vi kommer hjem, nettet er dårlig her! )





torsdag 20. februar 2014

Chennai 20.02.14


I dag tok vi med oss de 23 herlige barna på barnehjemmet Rescue and Restore til ZOO.
Dette var en fin dag! Vi fikk se på nært hold ville, skumle og flotte dyr og gleden var stor over å kunne oppleve barnas begeistring.

Etter noen timer i solen, var det godt å kunne reise en tur bort til barnehjemmet og drikke te. Lederne er Hearts of Mercy sine gode venner Freddy og Daisy. De fortalte om arbeidet som de driver både på barnehjemmet og i slummen. Drømmen om å kunne gi flere barn i slummen skolegang og flere familier rent vann berørte oss alle. Freddy og Daisy har arbeidet i Ungdom i Oppdrag i 20 år uten lønn og  kun med personlige
sponsorer.
Deres prioriteringer er barna som de aller kaller sine egne- mange har de fulgt opp som nå er voksne og har egne barn. Alle i gruppa vår skjønte fort hvilket nært forhold barna har til Freddy og Daisy. Vi forteller at vi har sjokolade fra Norge som vi skal gi til Freddy når vi kommer tilbake til hotellet ( vi kunne ikke la sjokoladen ligge i bussen vår hele dagen når vi var i ZOO- sjokoladesaus er ikke så moro å servere)
Freddy liker å tulle, derfor sa han;”når jeg har spist det jeg orker av sjokoladen, skal dere få resten!” Da kommer det spontant fra ei jente på 16 år; ” det gjør ikke noe, fordi han er pappa`n min”.

Disse barna har aldri hatt noen gode omsorgspersoner i livet sitt. De er fra de aller verste slumområdene her i Chennai. Lille ”Maggie” og broren ”Sam” ble funnet forlatt i en liten jordhytte bare  3 og 4 år gamle. De ble stengt inne hver dag slik at moren kunne gå ut å tigge. Daisy har fortalt at de ble etterlatt uten mat og drikke, i håp om at de ikke levde når moren kom hjem. Barna spiste jord og de var alvorlig syke når de fant dem.
I dag er Maggi og Sam to flotte barn på 8 og 9 år som takket være Rescue and Restore har en fremtid fylt med håp.

Vi forlot barna med mange takker og klemmer på veien ut. Freddy sa til oss alle; ” aldri har disse barna opplevd å gå rundt i en Zoo, å kunne holde så mange mammaer i hånda”


--- i morgen skal vi besøke slumområder her i Chennai----


         

Det er dårlig nettforbindelse her i Chennai- vi legger ut flere bilder senere!


tirsdag 18. februar 2014

Siste dag i Pune 18.02.14


Britt forteller:


Jeg kom inn i huset i Talegaon og ei jente på 19 år møtte blikket mitt.
Smilet og øynene hennes var helt nydelige og hennes respons når vi fortalte at vi hadde  med utstyr til hår styling var spontan og hun sa: Det elsker jeg!

Da vi stod sammen  i en stor sirkel og sang, kikket jeg meg rundt å oppdaget den ene flotte ungdommen etter den andre. Jeg følte en umiddelbar varme og tenkte ; her er det godt å være. Jentene ble med oss frisører inn på et rom der vi skulle vise dem litt hvordan de kunne bruker rettetang og krølltang på håret.
Jentene var ivrige og spesielt var jenta som hadde møtt mitt blikk ved døra fantastisk flink med hendene. Det viste seg at hun hadde gått en ”Beauty” skole og kunne håndtere både rettetang og krølltang uten problemer. Gleden over dette gjorde at jeg fint kunne vært der i mange timer. Vi hadde ikke mye tid så vi satte tre tenger i stikkontaktene rundt i rommet ” pang” sa det og strømmen gikk. Ja, her er det andre forhold enn hjemme i salongen, tenkte jeg!

Jenta som var så ivrig kom bort til meg og sa: Du har så nydelige blå øyne! Hun tok meg i hånda og ville ikke slippe taket. Vi gikk sammen opp på taket av barnehjemmet der praten fortsatte og jenta holdt meg godt i hånda. Hjertet mitt blir berørt over å kunne dele slike opplevelser med disse ungdommene som gledet seg over at ” Didi, Tanter” fra Norge var kommet på besøk.

I ydmykhet og glede har jeg nok en dag fått oppleve at barn som på tross av deres håpløse utgangspunkt kan se frem mot en liv fylt av muligheter og håp for fremtiden.



I morgen går turen videre til Chennai, der venter flere barn spente på damene fra Nord.



Nb: 13 gutter på barnehjemmet i dag fikk treningsstrøyer fra Klyve IL- det var stas!









mandag 17. februar 2014

Mandag 17.02.14


Vi har i dag vært virkelig i felten, og kommet tett på ett av prosjektene vi støtter. Nærmere den brutale delen av Indias nød kommer vi nok ikke, inntrykkene er sterke, spesielt for de som er her for aller første gang. Vi spaserte gjennom en del av slummen, på vei til Red Light Area der det bor og arbeider mange prostituerte. Vi skulle til et dagsenter drevet av Dr. Ruby, der barn under skolealder får undervisning, mat , stell og omsorg. En kjærkommen pause fra brutale opplevelser når de må være med moren på jobb. Barn fra Bakken barnehage i Skien har hatt omvendt julekalender til Hearts of Mercy, og vi har gledet oss til å gi bort disse flotte lekene, tegnesaker, klær og spill.

Nancy forteller:

”Vi gikk gjennom smugene. Det luktet vondt, søppel. Mange  unge jenter sto i grupper, det var menn overalt. Jeg spurte ”er det et hus, er det noen som bor der?” og pekte. Det var to menn oppå noe som lignet et tigerbur, med jernstenger. Mange av disse husene burde vel ha vært rivd? Jentene smilte. De virket fornøyde. Det er rart. ”Hvordan kan de ha en slik utstråling når de er en del av en slik virkelighet”, spurte jeg meg selv. Alle så på oss. Jeg passet på veska mi, men følte meg aldri redd.

Trappen opp til barnesenteret i andre etasje var mørk, det var fuktig og kjølig, ledningene hang fra taket. Inni den knøttlille leiligheten var det mange mennesker stuet sammen. Det var latter, lek, sang. Barna virket så fornøyde! Det gjorde inntrykk å se dem pakke opp gavene vi hadde med, noen av lekene hadde de aldri sett før. Jeg fikk tatt et bilde av de som fikk Barbiedukka og bilen som barna mine sendte med som gave. Det betyr mye for meg å vise dem når jeg kommer hjem.

Det største inntrykket i dag var allikevel moren til den lille gutten som nå har flyttet til barnehjemmet vi besøkte søndag. Hun sto alene på utsiden og ventet på oss, vi hadde spurt om å få snakke litt med henne og hun ville vise oss hvor hun bodde. Vi gikk opp en bratt, smal og mørk trapp til leiligheten hennes. Innenfor den lille døra var et rom på bare 3 m2. Det var skittent og vått på murgulvet, men ryddig ellers. Kasseroller, aviser, bager, speil og en pc var plassert i hyller. En gammel dame satt der. Det var Jesusbilder over senga.

Jeg trodde aldri vi skulle få være så heldig å treffe moren til denne gutten, byen her er jo så stor. Hun var nydelig, utadvent, blid, pen, med en fantastisk utstråling! Det er vanskelig å forstå at denne flotte unge kvinnen lever under slike vilkår. Hun fortalte oss der vi sto 6 damer stuet inn i hennes lille bolig at hun er 27 år. Hun har vært i dette yrket i 10 år. Foreldrene hennes bor et annet sted. Jeg husker jeg undret meg over hvor den lille gutten var når han var med moren på jobb. Var han med den gamle damen? Satt han i trappen på utsiden?

Jeg føler meg rørt og takknemlig over å få oppleve slik gjestfrihet. Og jeg har MANGE tanker om hvor vanvittig heldige vi er hjemme. De siste dagene, og spesielt i dag, har jeg sett med egne øyne hvor lite som skal til for å hjelpe så mye.


Silje forteller:
           
På morgenstunden i dag la jeg merke til bønnen som ble bedt om at vi skulle bli berørte. Jeg visste at vi skulle til et spesielt sted, men ante ikke at det skulle gripe meg på en slik måte.

Da vi gikk gjennom byen, kjente jeg meg engstelig, det var så mye fremmed.  Jeg tenkte ”her hører jeg ikke hjemme”, jeg følte meg som en inntrenger. Da var det ekstra god å bli møtt med en gjeng glade barn, som ropte ”namaste” (hei) med glade blikk og store smil! Med denne velkomsten glemte jeg rent å ta av meg skoa. En liten jente kom bort, hjalp meg av med dem, satte seg godt til rette på fanget. Og ble der. Det var så godt å bare sitte der. Da jeg løftet blikket så jeg en jente med nydelig kjole og gnistrende blikk. Hun hadde Downs Syndrom, og det berørte meg så sterkt at det med ett ble vanskelig å puste. Jeg har jo også en i familien min hjemme som er en helt spesiell og fin gutt. Akkurat som henne. Hun var ca 3 år, stor og virket velutviklet og flott!

Jeg har jo hørt historier om hvordan disse barna lever. Men da Dr. Ruby satte øynene i oss og fortalte om deres hverdag, ble det med ett virkelig. Jeg ble virkelig grepet. Jeg fikk gåsehud, det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Men det føltes godt, på et vis. Da jeg kom ut til barna igjen, ble jeg funnet av den samme jenta. De kaller oss ”Diddi” (tante). Vi satte oss ned, og jeg så når barna fikk utdelt gavene at de er akkurat som alle andre små barn. De ler, og krangler om leker. De gråter, de gir en klem og får en klem. Og jeg tenkte at dette dagsenteret er som en grønn oase midt i alt dette røde.

På vei ut vinket vi til alle barna. Denne lille jenta som ”fant meg” sendte slengkyss og vinket tilbake Hun får meg til å tenke på den lille jenta mi hjemme. Jeg går sakte ned den smale trappa igjen, tårene renner. Jeg tar på solbriller så ingen skal se. Vel nede ser jeg på telefonen, jeg har fått melding av nettopp min egen kjære jente hjemme. Kontrastene kunne ikke blitt større.

Dr. Ruby sier at Gud ikke er sluttens Gud, men Herre over begynnelser. Hjelp oss til å skape mange begynnelser for disse trengende i tiden framover!  

Torild-






søndag 16. februar 2014

Pune - Søndag 16.02.14


Nok en dag er tilbakelagt her i Pune by. Det er nesten vanskelig å skulle sette ord på det vi har opplevd; skulle ønske dere alle var her å kunne få være med på det vi er med på. Da ville dere, som oss blitt møtt av alle de barna som forventningsfulle venter på damene fra nord. Mange av oss har de møtt før, men de er veldig klar over at det også kommer noen nye. Undrende brune øyne møter våre – de setter seg sammen på gulvet og forteller spent at denne gangen vil de danse for oss. Vi er så heldige som blir møtt av disse barna; disse har fått hjelp – takket være deres bidrag, og vårt. Etter dansingen begynner de å fortelle om seg selv; ikke alle – noen trenger kanskje å få slippe; minnene er for sterke, men noen gjør det og vi blir dratt inn i den ene vonde barndommen etter den andre. ”Jeg har mistet mine foreldre.” ”Jeg bodde hos bestemoren min, men hun hadde aldri ordentlig mat til oss…” Vi ser det er et nytt fjes i barneflokken; et sjenert blikk, men også veldig nysgjerrig. Han blir med på dansen til jentene; først litt forsiktig, men etter hvert tyr han opp og viser seg frem som et stort lite dansetalent. Et nytt medlem er kommet siden sist; en liten gutt på seks år som kom for et halvt år siden. Vi får vite han er sønn av ei prostituert, og var overlatt til seg selv når moren måtte jobbe. Nok en gang er det prosjektet som har fanget opp en trengende. Arbeidet i Red Light District klarer det; ikke bare er det et sted der barna kan være så de slipper å ligge under senga imens mor tar imot kunder, de klarer også innimellom å redde små barn, så de skal få en bedre og tryggere barndom. Alt dette er vi så takknemlige for å være med på. Var dere her kunne dere sett at det nytter å bidra; at det finnes mennesker som er så fulle av håp og kjærlighet til sine medmennesker at de bruker livet sitt på å hjelpe andre. Det de får tilbake er en visshet om at det er en lys fremtid for den lille gutten som var så heldig å komme til Transit Home for seks måneder siden.

Dagen i dag har vært veldig innholdsrik. Vi har med oss frisører og masse utstyr, så alle jentene, inkludert frivillige som arbeider på barnehjemmet har fått stelt seg i dag. Hår har blitt klippet, flettet, krøllet og slettet. Tilbake har vi damer fått malt ”Hennah”på hender og føtter, lakket og designet neglene våre – dere kan tro vi ble lekre!

Utstyret som har blitt gitt av mange flotte leverandører bidro til en fantastisk mulighet for jentene til å lære seg nye ferdigheter innen hårklipp og styling- Britt og Gry hadde kofferten full av rettetanger, krølltanger, fønere, sakser, styling produkter og neglelakk- helt fantastisk! Tusen takk til alle som har gitt disse gavene. Jentene klarte ikke å slutte med å speile seg, Gry og Britt ( og flere i damegruppa) ble stående i flere timer krokbøyd over lave plastikkstoler med stor glede i hjertene over jentenes smil og takknemmelighet over å bli stelt. Etterpå dro vi en nystelt gjeng ut på restaurant og det var lykkelige barn og voksne som entret spisestedet. Vi ser det hjelper; alt som blir gitt kommer i mangfold tilbake…

- Elisabeth-

 ( bildet med gaver er fra ulike leverandører, privatpersoner og grupper)